Manuscript

Ulike historier
Astrup, Nikolai
Etter 1900

Transcription:

Jenny Sæterbakken

Page

  • 1,
  • 2,
  • 3,
  • 4,
  • 5,
  • 6,
  • 7,
  • 8,
  • 9,
  • 10,
  • 11,
  • 12,
  • 13,
  • 14,
  • 15,
  • 16,
  • 17,
  • 18,
  • 19,
  • 20,
  • 21,
  • 22
Transcription
Translation

Manuscript

Ulike historier
Astrup, Nikolai
Etter 1900
Ms.fol.4714-340263, Nasjonalbiblioteket

22 Pages

Transcription: Jenny Sæterbakken

Transcription

Til de ùnge.

Det er sörgeligt, hvorledes de ùnge nu for tiden er henfalden

til drik. De kan ikke engang have en flaske brændevin ùden

at drikke sig fùld: Nei för var det andre tider. Jeg mindes

bare fra den tid, jeg var liden. Min fader kjöbte, som skik og

brùg var for ca. omtrent tyve aar siden, hver jùl et anker bræn-

devin; men aldrig saa jeg, at han drak andre drùkken. Han gjor-

de det nemlig til en hemmelighed, at han havde brændevin,

og han var en mand, som kùnde holde maade med det, saa

han gjerne havde det hele aaret rùndt. Kùn en sjelden gang

hændte det, at han kjöbte 2 ankere om aaret. Men det gode

var det ved ham, at han aldrig drak, saa nogen saa det,

eller böd nogen en dram for ikke at skade ved exempel eller

lede nogen i fristelse. – Nù naar jeg alt i længere tid har

har været totalist, ligesom jeg i længere tid ogsaa har af-

holdt mig fra brændevin og aldrig har været synlig berù-

set, kan vel mine ùnge venner forstaa, at det er en vigtig

sag. Ja kjære ùnge venner dette er fakta sandt. Derfor

vil jeg bede enhver af de unge, som ikke er totalister, til

i det mindste at være maadeholds mænd, og dermed forstaaes

ikke, at de ikke har lov til at tage et par glas nù og da. Nei

ingenlùnde. Kùn maa det ikke overdrives; thi da ved vi af

egen sörgelige erfaring, at det er skadeligt for vor helbred.

Hvorfor skal vi ogsaa ty hen til de sterke drikke, naar vi

har saa gode sager som separeret melk? För kùnde det enda

være tilgiveligt; men nù maa det betragtes som samfùnds-

fiendtligt, og derfor bör vi afholde derfra.

med megen agtelse

en totalist jordarbeideren

Ei Sanfærdig hændelse.

I aaret 1872 blev der paa en aùction efter gamle Berg solgt

en spyttebakke, som blev kjöbt af en gaard brùger; men jeg skal

sige dere, at den spyttebakken kom ære til ære. Ho Neklaja

kaana has Lars pùdsede den op og brùgte den til at öse

römmegröd paa og sætte paa bordet, naar hùn vilde gjöre

det rigtig fint for en fremmed gjest; thi dù kan skjönne,

det var deiligt at have et sådant römmegrödsfad af skin-

nende messing; men en gang traf hùn det; thi hendes gjest

havde seet grödfadet brùgt som spyttebakke, ja endog selv spyt-

tet i den. Hùn Gjesten var derfor ikke istand til at spise

noget af den storartede ret, og dette vakte stor forbaùselse

kan dù skjonne. Trù meg vel paa di.

Sigri Hans.

Naar hjælpen er störst er nöden nærmest.

Mùrmester Olsen havde to sönner og en seilbaad forùden kone,

hùs, og lign hjem og lignende. En dag vilde gùtterne ùd og

seile. De fik med sig gamle Persen, som var en ligesaa

dygtig sjömand, som kùsk og erindsvend. Det skùlde hede, at

Persen skùlde hjælpe dem; men i virkeligheden maatte de

hjælpe ham, fordi de vidste, at Persen i de to maaneder, han hav-

de været hos dem, bare havde væltet to gange med firehjùl-

vognen, og det var ikke noget rart heller, for frùen havde

paa sig en kjole, som var saa spraglet og fælt fin, at selve

Persen holdt paa at blive ræd. – Nù gik altsaa Persen

og Karl og Olav nedover. Alle var de tùngt belæssede

med madvarer, saa det saa ùd næsten, som de skùlde paa

Amerikaferd reis. De gav sig straks, de var komne fra land,

til at spise og drikke, som om de ikke havde smagt mad

paa 14 dage. Det gjorde straks virkning. De besluttede da at

kaste anker. "Hiv ankeret!", kommanderte Persen, og begge

gùtterne forover, som om de havde en raket i rùmpen. "Plùmp",

og ankeret for ned i dybet. De tog seilene ned og skùlde jùst

lægge sig til at sove, da Persen med en gang opdagede, at baaden

drev betænkeligt, og da de saa ret efter, havde de hivd löse 

ankeret over bord ùden at binde ankertaùget fast. Der blev

opstandelse. Men hvad skùlde de gjöre. – Enden blev, at de

reiste hjemover med det samme. Efter endt raadslagning blev

det bestemt, at Karl som var den ældste skùlde gaa ind

först. Nù havde frùen kjobt hjem et anker med vin, og den

vinen vilde hùn ikke, at manden skùlde faa tag i.

Men ankeret var begyndt at lække saa fælt, og just som

hùn tænkte paa, hvad hùn skùlde gjöre, kom Karl ind. – –

"Ankeret – ankeret" stammede han. Har dù nù faaet tag

i det ogsaa," sagde moderen, "men Olav og Persen ved vel

ingenting om det?" "Kanske ikke de ved det" sagde Karl.

"Jaja" sagde moderen, naar dere ved det, saa kan dere jo gaa

over til Hansens paa hjörnet og bede om at faa laane deres

anker, og kom saa op hid med det." Gùtten forsvandt og

kort efter gaar dören op, og ind kommer de alle tre slæbende

paa en rar rùsten tingest. Jeg ùndres paa, hvad frù Olsen

sagde, da hùn saa det var et skibs anker, de havde faaet

tag i. Nok er det, at da gamle Olsen fik höre om det ene

ankeret, blev han saa glad, at han ikke tog det saa nöie

med det andet. – – – – – – –

Snùshöna

Juleaften i Paris.

(ùdrag af min dagbog)

Saa er det altsaa jùleaften ikveld – og ikveld skal de have

juletræ der oppe i Norge – jeg synes jeg kjender lugten af furùnaaler

og kùlörte vokslys – saa nù er jeg igjen oppe i Norge – jeg har lovet

en kamerat en beskrivelse af en ùdstilling og sidder her og arbeider

for at holde tanken samlet – men den vil afsted opover til Norge – nei

hvad var det nù jeg skùlde skrive om – jo det var den moderetningen

inden kùnsten denne fyren, denne fùskeren – jeg forsöger at hidse

mig selv op – nei det er saa ùnderlig der er noget saa mildt rart

i lùften at jeg har saa inderlig god fölelse af at det er juleaften –

enda det ikke er det spor af det samme her som i Norge – nei det

var denne fyren jeg skùlde rakke lidt ned paa – nei det er ùmùligt

idag man blir ligesom saa venlig stemt mod alle man blir saa

forsonlig – det faar være til imorgen med resten af brevet – det

lider desùden langt paa eftermiddagen – saa jeg snart ikke kan se

at skrive heller – jeg lægger brevet til side, – Mörket begynder saa

smaat at sile ind gjennem gardinerne – det gaar hurtiger – og hùrtiger

saa dætter det ligesom rykvis ind i over værelset og fylder hver

krog. Jeg maa hen til vindùet og faa det op. – en varm mild

vind gufs blafrer ind i mod mig fra byen – det er juleveir i Paris,

ikke med snefald og blaalig vinterskùmring – nei men med varm

tåget himmel og fint dùschregn over de mörke hùstage. Nù tændes

lysene – de store cafeer straaler af fest og electrisk lys, og folk strömmer

derind i sorte masser; thi Pariserne feirer jo sin jùl i cafeerne – men

jeg vil ikke gaa paa cafée i aften. – Der er sligt ùnderligt röre

nede i dybet nede paa gaden – jeg maa böie mig langt ùd over

den tykke blyrende forat ser ned i gaden – denne deilige varme

vind som gùfser fra byen og gaden – jeg kan nyde denne vrimmelen

dernede og denne stilheden heroppe mellem hùstagene hvor jeg

sidder aldeles alene og stryger asken af cigaretten paa blyrenden.

Det har vist nylig regnet thi himmelen er ligesom vaad endnù, og

saa ser det ùd som om alle lysene i denne store byen skùlde lyse

op himmelen lidt – saa hele himmelen ser ùd som en vældig

mat lampekùppel – det blafrer i den ligesom af et lys, som

holder paa at slùkne. – Man kan se paa vrimmelen nede i gaden

til man selv gaar med – det er vanskeligt at sjelne de enkelte personer

der gaar piger med lyse forklæder og mörke vogne hvoraf man kùn

skimter de gùle hjùl og langs rendestenene glitrer det fra de oplyste

cafeer; jeg blir siddende i vindùet – jeg kan ikke rive mig lös – kanske

det blir den eneste jùleaften jeg oplever i denne verdens hoved staden – denne

millionbyen – hvor alle de nye tanker og ideer födes – jeg maa se ùd

over denne byen ikveld – det er jùst ikke meget jeg ser af den – det er mest

bare en hel liden by af hùstage – vaade saa det glimter paa dem

af det svage lys fra himmelen og saa de sorte speilinger af skor-

stenene, som stikker op over den bugtede silhoùet rand af alle de forskjellig-

formede hùstage – og langt der borte i tagbyen lyser det fra et lidet

loftvindù – det er kanske ogsaa en ùd lænding som sidder hjemme

jùlaften ligesom jeg selv. Jeg er kommen i jùlestemning – det er

saa rart – jeg kan le af den mindste ting synes jeg – der er noget

mùntert og varmt i luften som smitter en – jeg har været doven

idag – har bare gaaet paa caféer; men jeg kan aligevel ligesom ikke

være rigtig sindt paa mig selv heller – herregùd det er jo juleaften

i kveld har dù ingen at tale med og hygge dig med – saa faar dù

jammen være lidt snild mod dig selv ogsaa. Jeg vil föle at det er

jùleaften i mit værelse og – jeg vil virkelig tænde begge lysene i

de höie lysestagerne paa ovnen, de staar der jo bare til stas – og

saa faar jeg vel for en gangs skyld fyre lidt i ovnen – den varmer

jo rigtignok ingenting, men jeg har en masse avispapir og det

brænder jo storartet og lyser saa hyggelig i disse aabne ovnene

de brùger her – jeg kommer til at tænke paa den hyggelige röikovnen

inde paa Kjössnes. Jo nù er her juleaften og saa har jeg jo en jùlegave – som jeg nù i to

dage har gaaet og holdt mig for ikke at kige i den – thi jeg er fælt

nysjærrig og især naar det gjælder en ting som denne – det er

min gode ven digteren som har sendt mig sin nye bog til jùl.

Kanske jeg skùlde holde mig i skindet en stùnd til og ikke kige i

den, men heller lede frem salmebogen og synge en jùlesalme forat

komme rigtig i jùlestemning – det kùnde kanske trænges – thi jeg har ikke

hört det slaget siden jeg var i Norge – nei jeg vælger alligevel min ven's

digte nye bog her blir alligevel ikke jùlesalmestemning her i Paris. Men det

er sandt jeg glemmer jo rent at jeg har kjöbt mig en liden flaske fin vin

1 pakke deilige cigaretter og vindrùer til jùlaften, vin; vindrùer og bastos-

cigaretter til en ny bog – kan jeg önske det bedre. Hör nù gaar fransk-

mændene og synger i gaderne. A

Eit minne fraa gùtedagarne.

Heime i hagen stod eit epletræ ein apalde atmed ein grove. Han

var vas sjùk og vilde inkje bære nokot. Han far og eg stod ein

haùst og saag paa træet – da bar inkje annat elde nokon smaa

æplar – so smaa som etre, so at inkje eingong ongarne kaga stæle

stæle deim – eg hugsar dat var dei fyrste æplarne eg saag eg trùd-

de fyrst dat maatte væra nokon stikkelsbær og so tok eg eit for

aa kjenne kor da smagte, – da var fælande sùrt og so kom {...} 

mi ut og saag da. – "Ka dù æte paa?", sagde ho. Eit stikkelsbær sa

eg og darmed bar ho in atte i stove aa klaga meg te han far at eg

laùg og tok æplar. Han ùt og ette meg med ei viepiske, han jamnt

brùgte i da höve –, men eg fek berga meg ner i ein veite og dar

laag eg mest halve dagen ma dei gjek og ledte ette meg men

so daa dei fandt meg – aa dù versens plage kor ilt da gjore – for

da vart inkje berre uttapaa brokja den gongjen – men da væste

af alt tykte eg var dat at ho lisje fine jenta paa nabo garen

at ho stod ùppe i ei hes ovanfyr og saag paa – og eg tykte mest

ho lo – men so ilt da gjore so hilt eg meg no den gongjen og

inkje skreik – endaa eg trùr eg hadde faat mindre om eg hadde

gaùla skrylt ein grande meire. Men da var om den gongjen far

og eg stod og sag paa apalletræet – at eg begjynde aa fortælje. – 

So seie far: "Nei ditta træet lyte eg hogge ned, hent öksa

aat meg." Eg totte altid da var so leitt naar dei hogde ned

træ eg var jamt so glad i træe og sers naar dei var dùelig klong-

rete som ditte va. "Aa nei far lat da staa te eit anna aar"

sa eg. Og han so gjorde. Næste aar, da lei ùt paa sommaren

stod far og eg atte igjen paa same plassen. "Nei", sa far "her

er {...} inkje aa sjaa, dei værte meir og meir osynlege aar fy aar

æplarne paa ditte træet. Hent öksa!" Da gjorde meg ilt men eg

torde inkje anna elde hente han. – Eg stod atmed træet og eg

tykte eg maatte laut stryke da paa barken fyst – eg kjende graa-

ten i halsen. Eg såg far svinta öksen i lùgta "Flött deg!"

sagde han – da kvak i meg, eg attende og fort i groven bar

da med meg. I da same saag eg noke oppe i lùgta ein aùgne-

blenkj – eg saag eit stort raùdt æple, da sat gjöimt myl-

laa laùvet ùt mot groven. Eg hadde aldreg set nokke större

större æple. "Aa nei far!" skreik eg "hog inkje! Dar sete eit fæ-

lande stort æple oppe i kollen!", far kom te og hjællte meg

ùp af groven og sjænglde meg af fordi eg inkje saag meg

fyre – og fordi eg var vortne vaate – og bad meg pikke meg heim

og skipte klæe – da var inkje meir elde nett so mykkje eg slap

pisk, men eg vart staaande og glore ùp i træet ùm eg inkje skùl-

de sjaa da store æplet att. "Skond deg in og skjept!" sa han

far og tok atte öksen for aa hogge ner træet. "Sjaa sjöl daa

far!" saa eg. "Har dù deg inkje heim aa skjepte so faar ska dù

faa so mykkje pisk at!" Eg laùt finne paa ei lygn: "Ja men

eg glöimde atte kniven min paa hi sia taa groven, smaaon-

garne kùnde gjenne finne han og gjæra seg ska, og, sjære seg",

sa eg so ratt eg var god te. "So hent han ratt daa!" sagde far.

Eg spraang yve paa hi sia og tok te aa glore ùp i træet; eg

var litin og dar var ein litin rùnn i myllaa; men dar saag

eg æple atte like stort og like raùdt. "Far eg ser da, – eg ser

da!" skreik eg. Far kom springande, han trùdde dar var

hændt noket gale. "Dar ser eg æplet!", "Kar helst eg ser inkje

noke – dù ser nok feil" sa far "og so skrike slek og skræmme

meg eg fekk slekt blodseg i meg, eg trudde han lisje Nils

hadde skaare seg fordærve paa dinna skarve kniven din, som

eg nùk lyte take fraa deg". "Nei far", sagde eg "eg ser inkje feil, da

er mest so stort som hove has lisje Nils. Dù har vel haùrt at

dù inkje skal lyge; knap ner broka. "Nei far dù ser inkje ret,

bög deg ner so dù paalag ser op onde greinene so ser dù da."

Han so gjorde. Eg peikte og synte da bedste eg konde, jaù dar

fekk han sjaa da paa slutten "ja verkeleg har dù ret, sa han,

og so skùlde eg faa sleppe pisk og sa han endaa eg mest <torde> hat

da sia eg hadde laagje og sagt at da var so strort so hove has

lisje Nils, for so stort var da no inkje endaa da var reint otrùleg

stort, "ja dar finnast inkje so stort i heile hagjen og inkje i

heile bygda, eg har no inkje set so stort æple i mi levetid, sa han

far; "men vi lyte late da staa eit bil enda te da værte godt gjordt"

saa han. Glad var eg. Eg lyte sjaa da lidt næmmare, sa han far.

Og so gjæk vi tebakers över groven og glorde myllaa greine og

ledte myllaa laùv, men konde inkje finne da atte; vi var so ansa-

me te aa leite og glore, at eg glöimde at eg var vaat og far

glöimde aa sende meg in aa skjepte. Da nytta inkje – vi fann

da inkje. So gjæk vi öve groven og saag ette paa hi sia om dat

endaa sat dar. Nei no var dat bùrte og blei bùrte, eg tok te

aa tvele om dat inkje var noke troldskap med ditta træet dat

såg no so kronglete ùt at da konde være likt te di. Jaù bes

so dat var fek vi sjaa da paa eng ein gong + baae tvo. Da var

nok inkje narreri likevæl. Far beit mærke i ka grein da

sat paa og so bar te da tebakers med os öve groven. Far fekk

tak i greinen böigde d han ned og ondesökte kvar kviste men

inkje eit æple so mykkje so in paa aùget mit. Far turka

sveitten af seg og mor kom ùt paa troppen og ropte at vi laùt

komme in og æte. Vi gjæk in, daa fek far sj han far sjaa at

eg var vaate – "har dù inkje sj skjept endaa din knikte?",

"sa eg inkje dù skùlde ha deg in aa skjipte paa timen? Ja no

lyte dù have pisk." Ja lidt vart da no og aù af da slagje

men inkje mykkje for: "maten værte kald" sa ho mor.

Sia var far og eg ùte og sag ette da store æplet men da var ùraa

aa faa sjaa da ùten at vi h gjæk paa hi sia taf bækkjen groven

men daa sag vi da godt. Men da lei ùt paa hausten og

kvar dag gjæk far og eg ùt og saag paa æplet som vart raùdare og större aù

for kvar dag og större aù tykte eg. Og far sa kver dag da

same: "Ja værte han goveir i morgo so teke vi da i övemor-

go." Paa slùtten lei da so longt at laùvet var aat og dætte

af men so sa far ein dag: "ja verte imorgo teke vi dat for daa

er dat Mortens dagjen, da so fær vi leite os ein longe paake

so slær eg da e nær ma eg staar paa hi sia tav groven for

da er reint ùmaùelegt aa faa sjaa da paa same sia so apallen

staar. Ja eg gjækk no og gleia meg hel heile dagjen te morgo-

dagen. Men ho vart no anderleis held eg trudde, for daa eg

vakna saa tidlegt næste morgo var dat fyste eg saag att alt

var so kvit og ljöst dat var den fyste snöen so var kommen inat

den natta. Da var inkje mykkje snö, men likevæl so mykkje

at da gjæk paa brùke kjælkjen i {...} <markshaagjen>. Eg var so gjil-

de for snöen som <var> kommen at eg hùkste inkje paa æplet den

dagjen. Men far hadde nùk hukst da. For daa vi var sette te

bords saag far so slögt paa meg at eg sjönte han inkje var i god-

laget. "Har dù staale da store æplet so ska dù ha pisk!" sa han

Eg vart so rædde at da var inkje forvel eg var god te aa faa ùp

mùnnen og seie "nei". Og eg tykte med eingong at dar inkje var

da slag gjildt med dinne snöen længert, eg saag han igjönom glaset.

Han hilt paa aa töie o væk og no, Den kvit grönagtige <letlen>

paa snöeen ùppe i bakken var so syrgjeleg no tykte eg og no var

dat store æple og teke og far trùdde eg hadde stole dat. Eg var

mest "paa graaten". Far <saag> længje og stilt paa meg. Eg tykte

mest han var paa graaten han og – kankje han <syrjde> gjenne

paa æplet han aù tænkte eg med meg sjöl. – Men snöen gjæk

atte og dar kom monge varme haùst dagar. Daa gjæk far og eg ein

dag ùt i hagjen og saag paa æpletr apallen. No var han ùten laùv

dar sat bare noken smaa rùkkette æple atte dei var inkje större

elde stikkelsbær. So bad far meg hente gjödsel i trillebaaren min "Men

tak hestegjödsel!" ropte han ette meg. Og so gjödsla vi træet dùelegt

so da skùlde nùk komme monge sleke store æple paa da eit

anna aar, tænkte eg.

Næste aar kom, og og apallanne blomstra so eg aldreg hadde set

dat fyr. Og daa æplinne tok te aa knyte seg, gjæk far og eg

dar og saag paa da vas sjùke træet om dar inkje skùlde komme

monge æple; men blomstren faldt af og stylkjen med, og dat vart

op i inkjes. So vart vi leie af aa gaa dar aa glore paa den vasjùke

apallen og vi glöimde han mest heile sommaren. So var dat

ein dag eg gjæk laangs med grova – og eg kom ihùg den gongjen

eg dat i grova og saag da store æple og eg fek <moe te> aa bökse

öve grovea paa same plassen kor eg saag æplet i fjor og i dat same

kjende eg kor dat klappa i bringea og eg vart so glad som eg hadde

fangad ein fugle for dar sat æplet nett paa samme stadene so ifjor

Da sat dar so stort og raùdt, at dat var mest so eg inkje kùnde

tru dat var værkelegt. Eg spraang in te far og fortalde honom

at æplet var kommen atte, og da værte endaa större eld da hit"

sa eg. So gjæk vi ùt og saag paa dat – ja dat var inkje möleg aa sjaa dat

"Sögje at eg inkje har set da fyr i sommar", sagde far. No gjæk vi

dar kvar dag ogsa saa paa dat likso aaret fyr. Ein dag kveld vi stod dar

spyrde eg far: "Ska da takast paa Mortens dagjen iaar aù far?

Men far svarde inkje "Ska vi inkje helde take dat dagjen fyr, for

daa hik dat dar ifjor, men mortensdagjen kjeme snöen veit dù,

Far var aat og drog paa smilen "eg vonar vi inkje fær snöen so tidlegt

iaar", sagde han, Men imorgo skal vi take æplet dat er forseint ikveld

dat kùnde reise paa grova fyre os." Morgodagjen kom og eg kom meg

tidligere ùp elde almindeleg og ut i hagjen. No vilde eg gjæte æple

so da inkje kom væk fyr far tok da. Men kor ræd eg vart daa eg

kom ùt i hagjen og saag æple inkje var dar. Eg gjæk rondt æpletræet

og glorde allestad eg fylgjde grova ned ette om da inkje skùlde være

rest med hinne – d nei dat fanst inkje. Ja no fær eg vel pisk i dat

mindste, tænkte eg. – Eg vart staaande dar eg stod – eg tykte da vart

so stilt rùndt ùm meg, da var tidlegt paa morgoen endaa, eg haùre bare

groven som sùrkla og nokon som hog veed i vea hùset. Dat er tene-

stedrengjen som högge sa eg med meg sjöl, eg vel op og bede honom

hjælpe meg. Eg so gjorde ––– "Dù kan daa skjyne at far din

inkje kan piske deg fordi om vinden ha blese ner eit æple,

han var inkje mindre vind inat, han har blese ner eine vindboren

i veahùse her. Heldest gaar no dinna skarva gjelskjesveinnen deira

dar ùt her og ræke kring aall hùsaa aall nott ette at alt skap-

leg folk har lagt seg og da ska eg gjenne seie med far din, hjælpe

meg da inkje er fljælgt fyr hos teneranne hei dinne sveinongjen

smette kring hùsaa kveldanne". – Da vi aat biskjen seie spöre far: "No,

har dù vöre ner i hagjen og set ùm æplet?" "Nei", saa eg, eg torde ikkje

anna. "Ja no kan dù finne ein tro so ska vi ner og take dat"; Jaù eg spraang

ette tro og kom ner i hagjen med han, dar stod far paa hi sia tav

l grova og glorde og glodde up i {...} apallen som han skùlde glo

augarne ùt ù seg. So saag han paa meg, og so ùp i apallen. "Eg trur

dat er stole" seie han so og saa so saag han stögt paa meg, da

vart da mest so at eg <var> aat aa trùdde meg sjöl te di etn

aùgneblenk bil, da var net so eg tykte eg skùlde vore skùldige, men so hùkste

eg meg: "Han har vore ein fæle vinde inat, han har blæse ner

eine vind bore paa veahùse", sa eg so ratt eg var god te; men far

bare såg paa meg so eg tykte eg laùt seie meir "og so luskar han

Anders gjelskjesveinn kring hùsaa her kvar kveld, ette di alt

skaplegt folk har lagt seg. Han stor Ola sa han vilde klage

honom te deg". Da hjalp. Aa er dat han so fære her og tùlljar tulsjar

kveldanne eg saag ein kvann myllaa Bùa og Lö(e)ne eit kveld

eg spöre kven da var, men inkje svarde han no hei den "knikten". –

"Men er dat inkje han so kjæme dar ner i veien – eg ska nuk

snakke med honom. Jaù dar vart forhöiring og eg lùrde meg væk.

Sia gjæk eg heile dagjen og leitte longs med grova i kvart hol

og kvar krok fort te eg kom te aat storevatnet, men æplet var

inkje aa sjaa nokonstad. – S

Sia kom dar kvart aar eit einaste stort gjildt æple paa den

vassjùke apallen, större æple har eg aldreg set men dat var

litin hjælp i dat, for dat kom jamnt bùrt trakst för dat

skùlde takast.

N. A.

Um korlei eg vart heitande "NaseLars". 

Ja eg heite Lars men dei kalla meg "Nase-Lars" endaa eg mest

ingjaa nase har. Jaù da jæk soleis te ser De. Eg hadde nett

faat meg mat. So De veit lika eg aa ta meg ein röik atpaa

maten. Eg grov fram pipa mi, og daa eg saag at ho var

fùldpakka af bedste sort pipetobak so kveikte eg i hinne.

Men bes so dat var eg hadde röikt ein stond faùk heile

ladninga or pipa. Eg attendes i golvet og slog meg so stögt

i skolten at eg fek ùvet. Men daa eg kom no te meg

sjöl atte erfor eg at halve nase var vække. För hadde eg

no hat ei hjælpeleg nase, men no var dat inkje meir so eg

fekk fat paa hinne naar eg skùlde snyte meg. Soleis var dat

dat gjæk te at eg vart kalla "Nase Lars". Men hjælpe

meg om dei skùlde komme godt i fraa da om eg fekk vete

kar so hadde lagt krùt i pipa mi.

"Nase-Lars"

Buk öl

Ja dokke veit da godtfolk at i byn har dei to slags öl

noke so dei kalla baiersköl og noke dei kalla boköl.

Men dokke veit vel gjenne ikkje at dat egentlig var Jölstrin-

garne so lærde D dei aa lage bùköl. Aa jaù byfolke har nùk <mond>

<aa> lære af Jölstringarne. men dat var no om bùkölet eg skùlde

fortælje. Jaù dat var no eingong longt inde dar dö ein gammalde

man longt inne i bygda og dar vart laga te gravöl. Dar

vart bakt og dar vart bryggja, ja især bryggja dei mykkje. – Dei

var no to gamlinga om dat og arbeide og öle gjæk i ein store

gjile som dei hadde oppe i eldjùse. – So ein dag skùlde dei

ner aa æte baa tvo: Jaù ima dei sat og aat nere i stova kom dar

ein bùkke in i eldjùse. Han kjende trakst den nydelege lùgten

af öla og so fekk han mo aa være med i gravöle han og. Han

var inkje længje om aa komme seg {...} up paa kanten trammen af

gjilen og so smagte han sagtens paa öle for han var inkje totalist

vil eg tru. Han drak vist baade ein og tvo gonge men paa slùtten vart

hove han so tonge i hova at han inkje kùnde faa da med seg tebake

og so dat han neri. Ka han gjore dar neri veit eg inkje; men

daa karanne kom tebakers og skùlde sjaa te öla var bùkken

daùe. Ja dar vart no ein svære ære paa den bùkken han fek no

gravöl og han. Og öle ja da var sagtens like godt da og dar

kom monge folk i gravöle so og öle skrytte dei af alle. Men folke

paa garen og somme andre so hadde faat greie paa ka so var hændt

dei var inkje fælt hùga paa dat; men so hadde dei no lagat

nam te nyt öl aat dei so hadde kjendtskab te da. Og naar

bækaren gjæk rondt bora spöre dei jamnt: "Er da buköl?".

og hvis dat var da slagje so let vilde dei inkje have dat – aa ja soleis

er da no endaa – dar er monge in i byn so inkje kan ondrage

bùköl men helde baiersk öl beire. Men so er da og somme so

er so hakkande galne ette bùköl. Men kor da gjæk d te at dei

lærde konsten – jaù da ska eg seie dokke –. Dar var monge ini

da lagje gravöla so fek greie paa at da var to slags öl og so

vart da te di at dar var monge so inkje vilde drikke da öle

so likso var mörkt paa <lèt> og difyr fek dei folkje so hilt gravölet so mykkje atte av da

öla. Og daa gravöle var <överstee> vidste dei inkje kor dei skùlde

gjære af da ditte bùköle – Jaù so fann dei paa aa forære da væk. Soleis

kom dar og eit anker her fram i bygda og folk tykte dat var

so ætande godt at dei laùt faa vete korleis dei hadde

fare aat med da. Ja lensman smagte da aù og han skrytte

af da han so dei <hine>; og so kom dar ein fraa byn og daa

han fekk smake da vilde han afselùt sittop vete korleis

dei hadde laga dat. Jaù han fek nùk vete da paa slùtten

han gav seg ikkje fyr og da han kom te byn lærde han alle

bryggemeistrarne den nye konstren aa brygge öl. Men eg ska

seie dokke at bukkarne kom i pris p i dei dage. Slagtaran-

ne i byn dei kùnde for si sjæl inkje begripe kor da hadde

seg at bukkekjöte steig so i pris. Men so var dar ein brygge-

meistare han so fann ei raad. h ùt at dat inkje var nödvendigt

aa have ein heile bùkke ner i Gjilen han tok bare eit bùkke-

skjind og so eit ei kanne <bùkkeperle> og hadde i öla og daa

vart folk like galne ette da like godt bùköl og folk var

like galne ette da {...} öle, som var laga paa den nye maa-

ten. Men opfindelsen var no kommen fraa Jölst fyst likevel

Jans med aùge.

En ùnderlig hændelse.

Der kan mangt underlig hænde og hvad som hændte

her nylig det ved nok folk intet om – saa hadde jeg ikke

seet det med mine egne öine skùlde ingen fortalt mig

det. Det var nù han Jans som eiede den störste gaarden

i bygden, han var en en öiet, rynket og styg gammel ùngkar

men han var flittig i at fri til jenterne og alle bygdens vakreste

piger havde seet sig nödt til at give ham kùrven; for han frid-

de ikke til andre end de vakreste den gamle rikingen. "Han

kunde no faat seg eit kvind folke braat han og naar han inkje

hadde vore so vansam paa da" meinte lægdekjærringen paa

gaarden og sùkkede. Og Jans gik selv og sùkkede – "dat var

nù dette at han berre hadde eit aùge som bekom da, at

jentinne ikkje vilde have honom" meinte han. Han gik en

dag paa aakren og tænkte paa dette – saa kom jætergùtten

til ham med et nyt aviseblad. Jans satte brillerne paa sig

og begyndte at læse halvhöit –. Med engang datt avisen

nogle tommer ned og avisen hans hage spratt nogle op og et

glædeligt smil gik over hans aasyn. "<Pikentùl>", bandte han og

stak avisen i lommen og saa sig forsigtig om til alle kanter om

nogen skùlde lagt mærke til hans forandring og tilkaste de saa

mig et mistroisk blik med sit ene öie, saa bad han mig fölge

sig hjem. Samme dag rùslede Jans helgedags klædd nedover til

Thorgjer Berg der var kjendt som den dygtigste griseskjærer

og <aarlader> i hele Synd fjord. Jans bad mig alvorlig og hemmelig-

hedsfùldt om at fölge ham. "Gùdag Thorgjer eg maa tale

med deg om en alvorlig sak, eg veit dù er ein man som kan

tæigje, sagde Jans og halede op avisebladet da vi var komne

ind i bùa has Torgjer. – Thorgjer forsikrede sin ærlighed og Jans

fortsatte. "Veit dù ka dei har gjort nere i Tyskland – ja no

har eg glöimd brillerne mine, men eg kan fortælje deg da

Dar var ein rike manne som hadde möst aùge sit og so baùd

han ùt femtitusind – ja femtitusind dale aat den som kùnde

skaffe honom atte eit aùge. Ja so var dar ein fattige manne

som baùd seg te og so tok dei eit aùge ùt or honom og sette da

in i hinn. No veit dù altids at eg er ein rike mann men

so maange penge som femtitusind eige eg no inkje med alt

da eg har, men ein tie tusind dale skùlde eg gjenne gjeve

for aa faa atte aùge mit. No har eg tænkt at dù Thorgjer

drive no mest likso eit liknande handtværk med di dù

sjære grise – so kanske dù for overhændig god betaling kùnde

hjælpe meg med ditta og han Bertel smeden er no so ùt fattige

dar han sete med alle dei monge ongarne sine so han leet meg

gjenne faa eit af aùgarne sine for sværande god betaling – da

vilde mest være ein ein velgjærning mod honom – so slap han

aa komme paa kassa med alle ongarne sine. Og so vilde eg

no naùeleg reise ùtta om bygden for ditta so folk fekk noke

aa snakke ùm, men dig Thorgjer kjenne eg som ein paalitande

mann. Thorgjer stod længe og karede sig i det röde skjægget endelig

aabned han mùnden: "tie tusind dale" "ja fem tùsind aat

kvar af dokke faldt Jans ind – "Fem tusind", gjentog Torgjer, "ja

dù seie noke dù – ja ka so angaar aa take ùt aùget so kan

da vel ha eit liknelse med mit handtværk; men eg sæte no

aldrig noke in naar eg sjære grise veit dù". Aa eg tænkje

nùk dù greie da og" sagde Jans "og som sagt eg vilde no snakka

med deg om dat fordi eg veit dù er ein dùgeleg mann, som

har hjælpt mongjen gong naar <doktarin> og jor mora inkje vætta

konde gjære og so veit eg no at dù aldreg snakka ùm da te

folk – for dar skùlde værte eit snak om kor eg var gjiptegalen

som laùt faa meg in sett aùge for aa sjaa væl ùt te friar". –

"Fem tùsind dale" ja da var monge penge" sagde Thorgjer "ein konde

mesten leve af rentinne, eg trùr mest vi lyte freiste da." Ja so

kanskje dù var so gjæve at dù gjæk sta og talte med honom Bertel

smed fyre meg sagde Jans. – Næste dag var der höitideligt

oppe hos Jans. Lægds kjærringen gik omkring og pùdsede overalt

og Jans læste i præikeboken, men hvert andet minùt gik

han til vinduet og speidede ned over stien med sit ene öie.

Jaù dar bak om <böagaren> kom to blaaklædde karer – en liden

og gammel foran med en aflang byldt og bagefter ham kom en

lang rangel med usikre skridt. Lidt efter banked det paa dören

"Gùdag, vi gjæk no likso for os sjöle, for vi vilde gjenne da skùlde

gaa i stillaa med ditte her", sagde Thorgjer. Lægdekjærringjen hadde

dækket paa bordet med det bedste hùset kùnde byde – der {...} mang-

lede selvfölgelig ikke paa drikkevarer; thi gamle Jans hadde sagt

at de vel kùnde trænge en taar at styrke seg paa te slegt

faarlegt arbeide. Dei vart sett te bords alle medens samtalen

gik lavt og hviskende; men den steg efterhaanden i höide; thi

de sparede ikke paa den gode cagnacken. Bertel smed var dog lidt

bleg, men han var kjendt for at være en ùforfærdet mand, som endog

engang hadde været ikast med björnen – han d hadde enda to stygge

arr et paa hver side af nakken efter björnens tænder. "Ja ditta blir

værre fyre deg end daa dù var i björnens gab det Bertel," sagde

Thorgjer. "Aanei eg skùlde no inkje trù da," sagde Bertel. "Ja

da blir no værre for meg end aa skjære nokkin grise," sagde Thorgjer,

"men no faar dokke sættja dokke <jannsides> paa bænkjen dar, dù og

han Jans. Ska tru dat var bedst aa sjære da ùt med kniven –.

ja eg har ein reglementerte knive – rettigt ein grisagjældare." "Nei",

sagde han Jans, "Eg er rædd du kan faa haal paa dat med kniven.

Eg trur dù fær gjære dat paa same maaten som naar du klappar

bùkkarne". "Ja da trur eg og" meinte Bertel smed. "Ja eg faar vel

lage meg ein kjile daa", sagde Hel Thorgjer. "Ja eg tok no med

meg ein beitele" sagde han Bertel smed. "Nei han værte for harde

han konde spike auget sagde Thorgjer, og tok til at smie ein trækjile

af ein grisaklemme. "So faar du halde i aùgneloke" sa Thorgjer

te meg men eg ùndskylde meg med at vist inkje var stö paa

handa for eg hadde no inkje trod den konjakken hadde vore

so sterk – ja son so maatte lægdekjærringen halde i aùgnelokkt

"Ja so lyte eg vel laùsne aùge <ein> grande rondt om med kni-

ven daa"? sagde Thorgjer. Bertel smed kneb det ene öie igjen

og lægdekjærringen holdt det andet aabent. Thorgjer satte kjilen

paa og slog til med ein træklùbbe – Blatt! small dat og

dar sprat aùge stort og kvitt ned paa kjakebeinet –

Sh! – deli – h – aù sagde lægdekjærringjen og gùlped gorped.

"Kor stort da var daa!" sagde Thorgjer og snùdde paa aùge –

der hang en hel del hvide trevler og en hvid klùmp efter det.

"Eg plar vrie rondt nokre gongjer fyr eg sjære tægjene af",

sagde Thorgjer og dreiede aùget rondt med stor övelse saa at de hvide

trevlerne tvinded sig til en snor som gik ind ret ind i det den

rödsvarte gabende öienhùle – U tilslùt skar han snoren af

med et raskt snit. "Ja no var dat konstren aa faa aùget

insett" sagde Hel han Thorgjer og löftede op öienlokket paa det

blinde aùget til Jans. "Eg trur fan smette dat er for stort, sa

Thorgjer, og snùdde og dreiede paa aùget og arbeided i sit an-

sigts sved men aùget vilde inkje ikkje in. "Ja ditta konde eg

sagt dokke paa forhaand," sagde eg. "Ja kvifor sa dù da inkje

med os fyr daa" sagde Thorgjer og bandte meg so ùkristelegt

at jeg ikke kan gjentage det. Saa tog han paanyt i vei med

at faa auget ind; men saa tilslut blev han arg, tok kjilen

og satte tverenden paa aùget og vilde banke dat ind –

dar spratt auget fram paa golve og traf meg i skoen. "Nei dù

faar take dat med taalmodigheit" sagde Jans han var bleven

lidt grödet i stemmen. Thorgjer tok öiet op igjen "ja no er

dar kommen skjit paa da og eg taare inkje vaske dat, for

dat veit eg naar eg sjære grise at kjæme dar væte te so gaar

dat gale." So tok han til at rense öiet for einerùsk som

var kommen paa det af gùlvet og saa skar han af den

hvide klùmpen og lidt af trevlerne og med meget stræv

og klùss fik han öiet indenfor öienlåget, men det stod

stygt ùd i luften. "Ja gùdskelov no har vi daa faat da insett

og", sagde Thorgjer. "Ja men eg sjer inkje noke paa dat", sagde

Jans og kneb igjen det andet öie for at pröve. "Nei dù kan

daa inkje vente at dù skal sjaa noke paa dat för dat er

grodd fast, mente Thorgjer. I mens sad Bertel smed der med

den röde blodige öienhùle og ynkede sig. "Eg faar no vel noke

af pengarne kor dat gaar med aùget" jamrede han. "Ja dat

er dù skjikkeleg værd aa faa! sagde Jans og bad meg leite i skapet ette

Settle boka si. – Saa begyndte de alle tre at ed fæste mig at jeg

ikke maatte fortælle noget om dette til folk og da Thorgjer

hadde lagt bind paa begge to blev vi bedt til bords af lægdekjær-

ringen som hadde kogt so sterke kaffi at vi <ölnad> i blodet.

Og ùd paa kvelden skjiltes vi alle med venskap. Men folk i bygden

gaar nù om dagarne og ùndrer sig paa hvorfra den ùd fattige

Bertel smed har faaet saa mange penge at han har raad til

at drikke fin cognak – ja det er ikke frit at han sommetider

tager spanderbùkserne paa. Somme siger at han skal have faaet

en stor arv, andre siger at han har spillet i lotteri – men dar

er no aldreg velsignelse med sleke penge da synte seg ein

dag han Bertel var gaat i smia i fyllinne og dar tok han

te aa elde paa jarn og banke so da sprùtte og so fek han

ein jarnglo i auge so no lyte han gaa med bind yve dat

eine aùget. Ja somme seie han kjæme te aa mösse dat.

Ja er dat no inkje forgale med dinne drikkjen – og so alle disse

pengarne kar har han dei fraa – ongarne has gaar hjælpe meg

so fint klæd dagarne at ein konde tru dei var baadnaa te

lens' mannin. Men han Jans har ingjen set noke te paa ei

tid, dei seie han liggje strengt sjùke. – Jeg var forresten

oppe hos ham igaar han er rigtignok sengeliggende men ellers

frisk – han bare ligger og venter paa at aùge has Bertel skal

gro fast. Men lægdskjærringjen er nù bleven reint galen hùn

– gaar bare omkring og jamrer sig for at "övrigheiten kjeme

og sete han snilde Jans fast. "Og da væste af alt er at

dokke har synda mod naturen", siger hùn, Og det kan vel

hænde hùn har ret i. N. A.

Sand færdige historier.

Dar var eingong ein præste neri Förde og han var so ùmaateleg

niske at han in ondte inkje teneranne sine maten, men so fæk han

ein tenestedreng fraa Haùkedalen og han lùrde præsten meir eld ein

gong. No tykte præsten eingong at harven var for god fyr teneran-

ne og so fann han da paa at bryggja seg öl af harven

og so sende han drengjen paa kvennen med dravet so kùnde

teneranne faa dat. Men daa drengjen kom paa kvennen so

kvalde han dravet paa elva og kjaùre heim atte. Dar trefte

han presten paa tuna. "No har dù allerede malet dravet?"

spùrgte presten. "Haa ja daa" svarde drengen. "E da inkje

komme eg har longe skjikt dat ner."

So var dat ein annan gong, at teneranne inkje hadde smagt

kjött heile vintren for presten hadde ein jölsje stut og den

var so gjilde at han var altfor god aa slagte, tykte presten

han skùlde sæljast no sendast te bynn. Men drengjen han hadde

fengje kjöds lyst han, og so tok han ein dag ein sleggje og

lap labba te jölsjestùten i skallen so han mest var aat

aa dùste so spraang han ner te presten og bad honom

komme up i fjösen paa timen – "Jöljestùten vel daùe fyre

hos." Ja presten kom op i fjösen, jaù dat var greidt at dat

var forbi med stùten snart, sleg han seig stod Slek so han stod

og seig i knennaa so han mest tok ner i töpta. "Ja dù faar

skynde dig og faa den ùd af fjöset saa den ikke smitter de andre

kreatùrer" sag sagde presten, "og saa faar dù slaa stuten ihjæl

og grave ned kjödet." "A nei da var no sönd da og far, sagde

drengjen "da var no altid holde te mat aat os teneranne"

"Ja dù har vel bedst greie paa de ting dù," sa presten saa dù faar

gjöre som dù synes. Saa slog drengjen gjölskjestuten ontleg i hæl

og daa levde levde tenerane vel paa kjöd i longa til; mens mens men

preten inkje fek inkje smake kjöt heile vintren.

Hei op i dalen

Da vi i disse dage bliver haardeligen plaget af

filisternes hær, som har sine spioner speidere ùde paa alle veie, saa

har vi idagt bestemt os til at holde en fest her i

denne sjönne dal, medens filisten feirer sin fest i dagons

tempel. Filisterne er talrigere end os, og vi maa daglig

frygte for deres lùmske fælder, som de sætter op for os.

Snart sender de os en god ven som skal ùdforske vore

veie og tanker, snart lokker de os med en deilig Dalilla og saa

tilslùt bort röver De vore kvinder. Men forfærdes ei dù

lille hob om end filisterne har sin store kjæmpe Goliatte

iblandt sig. Ja vi vil holde en fest til tröst og opmùn-

tring for de bange sjæle ja til væderkvægelse for os alle i

disse haarde kampens dage. Vi er bleven splittede ad som

faar ùden hyrde, hver gang vi har sögt at samle os; men

i dag kjære brödre söstre og lidelsesfæller, idag sl kan vi faa

samle os i fred, medens filisterne, som för hindrede os deri, nù

er optagne med at dyrke sin gùd i sit hellige tempel.

Og om det end er förste gang vi samles i fred, saa haaber

vi at det ei skal blive sidste gang. – Nei nù har

vi lært af filisterne hvorledes man skal före krig, – ja

nù har vi lært at vi ligesom De maa holde spioner og

speidere, som kan ùnderrette os om deres listige snarer,

Derfor bekjendtgjör vi ogsaa herved, at hver dag filisterne er

samlede i Dagons hellige tempel, da vil og vi være her

endrægtig forsamlede i denne vakre sjönne dal. Og vil vi da

bringe alle bùdskab, som kan tjene vor sag og stadige med-

delelser fra vore speidere om, hvad der foregaar i filisternes

leir. Til lykke da med laget og "hei op i dalen"!

Spörgsmaalskasse

Dù lille hob af ùdvalgte som her er forsamlet skal vi ikke skaffe os

en spörgsmaals kasse, vi har jo en rigtignok; den er

gammel, men lige god for det; men jeg er ræd for at den

bliver os som en pagtens ark, som filisterne vil

gjöre fordring paa at have i Dagons tempel. Skùlde

filisterne derfor med sin store overmagt fra tage os kassen

og det er jo rimeligt saa bör vi i tide anskaffe os en nye.

Rigtignok tror jeg at denne spörgsmaalskasse kùn vil

skade deres gùd om den kommer ùd i deres tempel;

men vi bör derfor ikke misùnde dem den om De

med sin store overmagt kræver den tilbage, vi vil ialle-

fald ei brække halsbenet eller derover.

Translation