Letter
10 Pages
Transcription: Turid Hagelsteen
Transcription
20/5-26
Kjære Bydal!
Tak for dit venlige brev! Jeg troede
næsten dù var bleven fornærmet paa mig
for et eller andet; – jeg sögte at finde ud
grùnden til dette – og din deraffölgende taùs-
hed. Jeg tænkte mig mùligheden af, at
dù fandt den tryk af "Rakler" ("Martzstemning"),
som dù saa hos mig i sommer bedre end den
jeg sendte, – og jeg tænkte jùst paa at skrive
til dig om dette og sige, at jeg naarsomhelst
jeg har et par tryk af dette træsnit, skal dù
faa have anledning at bytte, (om jeg skùlde lave
et som dù fandt bedre, – jeg varierer jo ofte
motivet lidt, naar der er ting i naturen, jeg
har seet som kommer mig i minde ùnder
trykning – det hænder ofte, at jeg endog skjærer
pladerne om, efterat der bare er trykt et par
exempl. af et træsnit). – En anden "grùnd"
fandt jeg i den mùlighed, at jeg havde sat "værdi"
2
paa pakken; – overfor gode venner pleier man
jo ikke at gjöre det med jùlepresenter, – men jeg
veed hvor ofte julepresenter kommer bort jùst
af den grùnd i juletravelheden, – jeg har rigtig-
nok aldrig mistet noget billede i posten – (deri-
mod et, som var sendt pr. dampskib) – men
min mor sendte engang et teppe, som hùn
havde vævet til sin söster i Skien til jùlepresent
ùden at opgive nogen værdi paa postkontoret –
(hùn kunde solgt det for 150), og det kom væk
i posten, og da hùn gjorde postvæsenet ansvar-
lig og forlangte erstatning – saa henviste
postvæsenet til en lovparagraf om, at pakker
uden værdiangivelse erstattes kùn efter raa-
stoffets værdi, – og da pakken kùn veiede ca. 2 kg.
og ùldens pris som raastof var ca. 3 kr. saa fik hùn
altsaa bare 5-6 kr. af postvæsenet. Om jeg nù
vilde have sendt træsnittet ùden værdiangivelse, og
det saa var kommet bort, saa havde jeg kùn faaet
papiret erstattet – rigtignok var det af det dyre
japanske – men det blev dog ikke stort over 2 kr. –
3
Det var altsaa utelukkende derfor jeg gjorde det, –
og maa bede dig om undskyldning derfor, men
jeg kommer ligefuldt til at gjöre det oftere
af hensyn til postvæsenets "lovparagraf".
Det var altsaa ikke paa nogen maade gjort for
at gjöre dig "opmærksom" paa værdien; thi den
vidste jeg jo, dù kùnde erfare i Bergens kunst-
handler butikker: – Didr. Andersen – om dù vilde
vide det. – (jeg solgte nemlig samtidig nogle i
Bergen og valgte da ùd dette tryk til dig, fordi jeg
syntes det var bedst, – men jeg indrömmer, at
jeg selv synes, jeg har havt tryk, som jeg likte bedre
för; – og om det senere skulde træffe – man er jo
ikke altid like heldig, – saa skal jeg varsle dig
forinden jeg sender et sligt tryk, saa vi kan bytte.)
Nù ja alt dette slùdder burde jeg jo ikke
nævnt nù, da jeg fik dit hyggelige brev, som
viser at alle mine tanker i disse retninger var
ùgrùndede. Dù har det selvfölgelig saa travelt,
at private breve maa ùdsættes – og saa har dù
4
det vistnok paa samme maade som jeg – med
at kvie sig for brevskrivning, – jeg kan gaa
maaneder og kvie mig paa at skrive et "fornödent"
brev, og saa, naar jeg begynder paa det, förer pennen
mig med sig i en rastlös rablende hastighed
og snakkesalighed, – indtil jeg tilslut maa
holde op, fordi min skrift blir næsten ulæselig
til slùt. Imidlertid skal jeg pröve at "fatte
mig i korthed" dennegang. Saa maa jeg da först
faa takke dig for heftet "Kunst og kultur," – det
var alligevel interessent at læse – jeg er nemlig
saa lidet interesseret i andres dom om mine
ting – (naar undtages eieren af mit kunstværk), –
at jeg ikke giddede skaffe mig et exemplar
af "Kùnst og kultùr"; förend jeg fik det fra dig,
endskjönt jeg var vidende om lidt af indholdet
gjennem en bergens avis, hvor en af kunst-
kritikerne var ude og protesterede mod enkelte
af Langgaards udtalelser om mig. Saaledes
prostesterer han mot rigtigheden af Langaards
5
udtalelse: at Astrup "ogsaa paa östlandet vandt et
navn paa jùbilæums utstillingen i 1914" – "det er
ikke rigtigt", siger bergens kritikeren – "det var adskil-
lige aar tidligere". Og han har ret – jeg blev först
kjendt paa östlandet – förend jeg endnù havde
udstillet i Bergen, – det var i 1901 jeg först blev
lagt mærke til paa en vaarutstilling og senere i 1902
og saa ved en större separatùdstilling i 1905 – först
i 1908 udstillede jeg for förste gang i Bergen, – og
da havde jeg alt været med paa flere interna-
tionale udstillinger som yngste medlem af "gruppe 1"
Det var dengang malerne var ordnede i "grùpper", –
og det var da en stor ære at blive valgt ind i
"grùppe 1", som dengang talte henimod 30 af
vore bedste kùnstnere, – men jeg havde ingen
anden fordel deraf, end at jeg blev forfùlgt i
aarevis af misundelige kollegaer.
Ligeledes gaar bergens kritikeren irette med Langgaard
for hans udtalelse om mig, at jeg "kan glemme kom-
positionen og tilrettelægningen av verket", – dertil
6
svarer bergens kritikeren at tvertimod "Denne maler
overveier nöie, hvad han vil ha frem i billedet,
og hvorledes han vil ha det frem." –
Langgaards udtalelse gjælder mit triste "november-
morgen ùnder Kollen" (udsigten fra indre Sunde
over mod Kjösnes med "Kleivefjeldet" i baggrùnden)
Langgaard mener, at det er en feil at dele billedet
i to lige dele ved vandlinjen i baggrùnden – det
skulde være en grov kompositionsfeil altsaa, –
men for det förste deler jeg ikke billedet i 2 like
dele; – thi den nederste del op til vandlinjen staar
i det "gyldne snit" paa fjeldtoppens höide
over billedets fod (eller afskjæring nedentil) –
og naar jeg valgte en saa vovet komposition som
at overskjære billedet helt med en vandlinje,
saa var det for endnù mere at faa frem det ly
trykkende knùgende ved fjeldet og höstmorgenens
öde og döde stemnig – (den raa og klamme stem-
ning); men de to dele bindes jo sammen ved det
sorte skelet af den döende rogn med de frosne bær,
og dette skulde da helt hindre delene fra at falde
7
fra hinanden; – at ikke en kunstkritikker kan
forstaa en slig komposition er mig uforstaaelig;
den er jo rigtignok ikke "almindelig", – men alle
malere – selv en af mine værste fiender – har
udtalt sig anerkjendende om den.
Hvad Langgaard siger om min brùk af sort er
ogsaa helt feilagtigt, da jeg aldrig har blandet
sort i andre farver end i hvidt og gùlt (som
dæmper) og ellers kun en skjelden gang i kraplak,
sammen med hvidt, – ikke for at dæmpe – men for
at benytte mig af den sorte farves tilböielighed til
at danne violette nùancer sammen med kraplak og
hvidt, – altsaa som farve, – ikke som dæmper.
Jeg eiede i mange aar ikke sort i min malerkasse.
Nei dette blev jo nærmest malerprat.
Angaaende din forespörgsel om et raad med
hensyn til Kjössnesstova, saa talte jeg med
Fond, da jeg fik dit brev i forgaars. – Fond var enig
med mig, at der ingen grùnd var for dig
til at lade handelen gaa om igjen, naar dù intet
8
har hört fra Johannes om saken. Vi tror neppe
han har nogen "overtroiske" skrùpler – eller at
han "angrer" paa handelen, – det maatte da være
om andre har bùdt ham saa meget mere, hvis
han kunde faa handelen omigjengjort, – han sidder
jo daarlig i det ökonomisk, – men jeg fik indtryk
af, at han vel var opmærksom paa, at han havde
töiet sig langt – fordi det var Bydal, som han
holdt af – og at han var sig dette bevidst paa
forhaand – för handelen, – og da tror jeg ikke han
kommer med noget andet efterpaa – anderledes
med hans kone Katrine, som nok stadig kanske
tænker paa de skillinger mere, som de kanske
kùnde faaet. Jeg vilde nödig tale med Johannes
selv om dette (dertil havde jeg jo heller ingen fuld-
magt fra dig), men jeg talte lidt med en af hans
naboer over paa Sùnde, som var enig i min opfatning
af Johannes, at han var sig fuldt bevidst, hvad han
gjorde – paa forhaand, – og han havde kùn talt om
planerne for flytningen. Nù har han ogsaa længst
revet stova og den er kommen ned til tomten (det
gik nok ikke efter planen med kjöring i hel stand.
9
Dertil var nok terrænet lidt for kùperet. – Jeg
veed ikke om han er begyndt med bygningen –
kanske grùndmuren ikke er helt færdig, – vi fik
jo tidlig vinter i höst (den dag dù reiste herfra),
endnù er her adskillig tæle i jorden, – saa det
kan hænde dette kan forsinke arbeidet med grund-
mùren, – desùten har Johannes stor gaard og
meget at varetage, og det er jo nù en travel tid
med gjödselen, og den travle vaaronne staar for
dören, – og Johannes maa vel "ökte" sig til dette
arbeide med gjenopbygningen, – men inden
Jonsok er den nok kommen op i fùld stand.
Mit og Fonds raad er derfor: da hùset alt
er revet og nedkjört, saa finder Johannes aldrig
paa at flytte stova op igjen (selv om dù afstod
handelen), – det som skulde frygtes af det "over-
naturlige" er da overstaaet, – lad da bare
som ingenting! – det er nok Kathrina, som staar
bak Vikins brev. – Og vil dù svare Vikin saa
sig, at Johannes har intet skrevet til dig om
dette, og huset er alt kommet paa plads, – saa
10
det er lidt sent at forandre noget paa dette nù.
Dine interesser for dette er selvfölgelig lige store
som en hver andens som muligens kunde være
liebhaber, og i din varetægt blir stova i alle-
fald ikke forsömt med tak etc. – og faa
andre vil vel have interesse af at skaffe saa
meget til et værdigt ùdstyr af stova – som dù.
Og da dù ogsaa har bestemt at grùndeieren skal
have förste ret at löse stova, om dù og dine ikke
vil beholde den, saa kommer den jo ikke paa
fremmede hænder, som behandler den pietetslöst
ved at opfylde den med moderne möbler e.t.c. –
Desùten har dù jo ogsaa ùdtalt, at komùnen skal
faa ret at löse stova efter taxt, om dù og dine
opgiver den engang, og grùndeieren ikke vil löse.
Dette og lignende har jeg fremholdt – naar saken
har været bragt paa bane. Jeg mistænkter ikke
Vikin for at have personlige interesser – for andet
end bevarelsen af et stykke Jölsterkùltur og da
synes jeg han bùrde være trygg i den henseende, naar
dù har stova – dù har "afgjörende interesser" kan dù jo
sige, om han taler med dig. Ja nù faar jeg vente med fort-
sættelsen til næste nr. – Vikin er et godt menneske – lægg ham ikke
hans brev til last. Bedste hilsen til din frù og dig fra Engel og din