Arbeid

Noe av det som særmerker Nikolai Astrups verk er hans utradisjonelle arbeidsmåter. I likhet med Edvard Munch fikk han mye ut av å eksperimentere med teknikk og materiale. Uærbødighet overfor tradisjonen i kombinasjon med en klar kunstnerisk visjon, førte til verk som satte nye standarder for hva som var mulig. Nikolai Astrup var ikke fremmed for å bruke tresnittplater i oljemalerier, penselstrøk i tresnitt og for å bruke fotografier og glassplater som hjelpemidler.

Noe annet som særmerker Astrups arbeid er den stadige omskrivingen av samme motiver, i de mange variasjonene innenfor ulike teknikker. Tålmodig undersøker han det samme materialet på stadig nye måter. I forarbeidet var skissene svært viktige. Her viser menneskeskildringene, som ellers ikke er fremtredende i Astrups verk, en årvåken observatør med sans for komiske trekk. Her kommer også Astrups interesse for folkeliv og tradisjonelt håndverk fram. Astrup oppsøkte aktivt eldre kulturbærere i bygden. I tillegg til å lage skisser, skrev han ned det de fortalte. Målet var å samle og utgi dette materialet i en «Jølsterbok». Et manus til denne boken skal ha eksistert og gått tapt på 1920-tallet.

Grafikeren

Nikolai Astrup gjorde sitt første forsøk med grafikk i 1899, mens han gikk på Tegneskolen i Kristiania. Den lille raderingen viser to koner som setter poteter på en overdrevent bratt haug. Selv var han ikke fornøyd med resultatet: «jeg hadde fått grundig avsmak for raderkunsten, og jeg tror dette blir både mitt første og siste», skrev han i et brev. 

Grafikken skulle likevel bli en sentral del av Astrups verk. Sin særegne teknikk kom han fram til gjennom selvstudier, blant annet av japanske tresnitt. Innfargingen ble gjort med pensel og oljemaling, noe som gjorde trykket fra den enkelte platen detaljert og fargemessig variert. Som de japanske mestrene brukte Astrup tynt papir. Dette ble lagt forsiktig over den innfargete platen og presset ned med et lite redskap, som en skje eller en trådsnelle. Slik kunne han kontrollere presset og dermed gradere fargeeffekten manuelt. Det ferdige trykket fikk gjerne en siste retusjering med penselen. Denne arbeidsmåten gjør at trykkene fremstår mer som monotypier (enestående trykk) enn grafiske trykk vanligvis gjør. 

Illustratøren

I 1905 anbefalte Erik Werenskiold Astrup som illustratør til Gyldendals praktutgave av Bjørnsons Bondefortellinger. I perioden 1905–07 tegnet Astrup rundt 40 illustrasjoner med penn. For å oppnå det uttrykket han søkte, presset han det ordinære illustrasjonsformatet på 15 til 20 cm, opp mot 60 til 70 cm. Da illustrasjonene måtte forminskes til trykkingen, kunne han ikke bli fornøyd med resultatet og sa fra seg oppdraget.

Senere fikk Astrup likevel publisert illustrasjoner, denne gangen var mediet tresnitt. Hans nære beundring og vennskap med forfatteren Hans E. Kinck førte til et kunstnerisk samarbeid, der Astrup illustrerte verket Vestlandsnoveller, som ble utgitt første gang i 1917.